Hei og hopp!

Da får vel jeg som resten av gjengen også skrive litt om meg selv og hvorfor jeg valgte å komme til London. Jeg beklager på forhånd at mine skriveegenskaper ikke er så sterke som de andres, da jeg har satse mer på bildeblogging på min egen blogg (katrineeriksen.blogspot.com)

Helt siden 2008 (8.klasse) har jeg vist at jeg skulle til London. Eller det vil si, det var da jeg bestemte meg at jeg uansett hva skulle til London på VG2. Siden det jeg bestemte meg for dette for såpass lenge siden er det jo også noe jeg har gått og gledet meg til, og om noen lurte på hva jeg skulle fremover i tid, så skulle jeg til London. Får vel kanskje legge til at jeg har tilbrakt et par vinterferien i London før med familien, og at dette ikke akkurat svekket reiselysten. Grunnen til at jeg jeg reiste til London var vel fordi lille Høybråten, og Oslo for den saks skyld ble litt for lite. Jeg følte at jeg hadde sett alt, opplevd alt og kjente "alle", og da lokket denne storbyen med sine 8 millioner mennesker, 33 bydeler, et nytt språk og et helt nytt samfunn litt for mye. Søkeprosessen var grei og enkel, litt for enkel etter min mening for jeg syntes det var litt lite informasjon. Jeg har vel fått høre et par ganger at jeg er en liten kontrollfrik som må ha full kontroll, så det kan jo selvfølgelig hende at dette bare var noe jeg tenkte på.

Før jeg reiste kom nervene og jeg begynte å veie frem og tilbake om jeg burde reise. Jeg spilte håndball og var nettopp rykket opp en divisjon, jeg hadde venner som jeg kom til å reise fra og masse annet som svirrer rundt oppe i hodet mitt. Håndballen fikset jeg, og nå spiller jeg for det engelske 1.divisjonslaget London Ruislip Eagles, kjempe gøy for da møter jeg nye mennesker. Noen norske, mange ungarere, noen tyskere og et par engelskmenn, mennesker som jeg ikke ser hver dag eller snakker samme språk som. Fantastisk morsomt, og den ene treningen i uken er virkelig noe jeg ser frem til. Vennene jeg ikke ville reise fra er jo selvfølgelig langt borte, men med dagens teknologi kunne vi like så godt ha vært 2 meter fra hverandre.

Så nå bor jeg her da, i storbyen London. Jeg deler rom med Susanne som jeg ikke kjente fra før, men som jeg nå er blitt godt kjent med. Og det er en stor forandring fra å bo på et rom alene til å plutselig være 2 og skulle ta hensyn til noen andre enn seg selv hver eneste dag, så og si 24 timer i døgnet. I starten er det veldig uvant, men etter hvert blir det som mye annet nytt her nede en vanesak :). Får vel også legge til at Susanne og jeg sannsynligvis bor i den minste leiligheten noen kan finne. På rommet vårt er det akkurat plass til 2 senger, og det er akkurat plass til å bevege seg rundt. Vi har et lite skap og en komode, så mye av klærne mine har fast plass i kofferten. Leiligheten ellers har totalt 3 soverom, verdens minste bad, verdens minste kjøkken, verdens minste stue og for å lage litt kontrast så er det en ganske så stor TV. Jeg bor hos to pensjonister på 62 og 74, og frem til jul bodde det en tysker på det siste rommet. Han har nå dratt tilbake, så til uken får vi en 20 år gammel italiener. Tjohei, som det ikke var dårlig nok plass med 4 stk :)

Skolen er bra og lærerne er over gjennomsnittet gode. Lite bruk av teoribøker som passer meg ypperlig, og greie lokaler. Vi har også id-kort som vi må ha rundt halsen hele skoledagen, de brukes også til å sjekke oss inn og ut av skolen. Det er morsomt de 2 første ukene, til du glemmer det første gang. Da blir det ikke så kult lenger, mer som en tvangstanke. For om du forlater set/leiligheten uten oyster og id-kort, ja da må du enten snu og gå tilbake eller betale dyrt. For det er London, dyrt. De 2 første ukene virket alt ekstremt billig. Men så innser du hvor mye du har brukt, på alt det som var så billig. Lommeboken følte seg misbrukt og bankkortet hadde brannskader etter det, og de har vel ikke helt kommet seg enda. Og er den en ting jeg har erfart så er det det at London er nokså kjedelig når man ikke har penger, for da ser du det kun inne fra vinduet ditt, for det koster bremset penger å tråkke utenfor døren.

Mange kommer til London fordi de vil forandre og forbedre seg selv. Noen kan man tydelig se forandringene på, mens med andre tenker du kanskje litt mer på hvordan de kommer til å ende opp. Jeg tror at når vi kommer tilbake til Norge i mai så kommer vi til å være en helt ny gjeng. En gjeng med langt flere erfaringer en våre gjevnaldrede, vi har sett "verden" og kommer tilbake til vårt lille kalde land i nord. Vi har vært heldige i år tror jeg, for vi er en utrolig sammensveiset gjeng. Når det er bursdagsfeiring ender vi ofte opp med rundt 20 av 27 på resturant, ja da skal jeg si det blir kaos på kjøkkenet., For vi skal da vel aldri ha noe av det samme. Men vi er nå gode med hverandre og gjør hverandres hverdag bedre :)

Til sist vil jeg bare anbefale alle som vurderer å reise til London å ikke nøle! Ta kontakt med Stovner VGS og få svar på spørsmålene dine eller spør oss her på bloggen. Dette er et år du aldri kommer til å glemme, ikke tenk på at du har kjæreste eller venner i Norge som ikke blir med, for dette er virkelig noe du kan gjøre som bare gangner deg selv. For til syvende og sist trenger alle å være litt egoister i blandt, og dette er en av de gangene du kun skal tenke på deg og alt det du kan oppleve! :)